Mt. Kinabalu 4095,2 m.o.h.

Det store "høydepunktet" vi har sett fram til i høst er toppturen til Mt. Kinabalu på Borneo sammen med Camilla og Fredrik. Et høyt høydepunkt ble det også:-)
I løpet av to dager skulle vi bestige toppen på 4095,2 m.o.h.

På Changi Airport, litt usikre på hva vi har foran oss....

Torsdag kveld satte vi oss på flyet fra Singapore til Kota Kinabalu. En by i Malaysia på Borneo halvøyen. På flyplassen ble vi hentet av en veldig hyggelig guide som jobber i Amazing Borneo, de som arrangerte turen for oss. Vi har blitt litt for godt vant når vi er ute å reiser nå, for vi har blitt hentet på flyplassen av sjåfør og guide og funnet ut at dette passer oss perfekt.

Vi ble så kjørt opp, og da mener vi OPP, til Cottage hotell, rundt 1600 m.o.h. Der hadde vi gledet oss til en deilig middag. Men når vi ankom hotellet var så klart alt stengt i denne lille fjellandsbyen, så vi fikk grina oss til et par skiver hvitt brød med sukkersmør. Det skulle vise seg at dette og egg ble kosten vår de neste to døgna.....nesten.

Savnet grovbrød og brunost....

 Fredag morgen ble vi fraktet til 1800 høydemeter, klare for å ta fatt på vår første etappe som skulle bringe oss til ca 3100 m.o.h. Amazing Borneo hadde fikset oss lisens for å gå til toppen og en ordentlig fjellguide. Det er kun 200 personer som får gå til toppen hver dag, og de har full kontroll på hvem som går til en hver tid i fra Head Quarter. Vi ordnet oss bærere for sekkene våre og satt igang.

Klare for dyst!

I ca 5 timer gikk vi i trappetrinn som var på høyde med en stol.  Omgivelsene skiftet karakter etterhvert som vi kom høyere opp. Vi gikk fra jungel til steinrøyser til jungel igjen. Vi ble veldig forundret over at tregrensen gikk på over 3000 m.o.h. Vi gikk og gikk og gikk, sakte men sikkert. Det gjaldt å ikke gå for fort, for da ville melkesyren og høydemeterene merkes ekstra godt på kroppen. Etter nesten hver km hadde vi en liten stopp med litt påfyll av energi. Utrolig hvor godt det er med litt norsk melkesjokolade, rosiner og nøtter når man er på tur!  Været var på topp, så vi fikk se den fantastiske naturen fra sin beste siden.

Fjellguiden vår var en ekte fjellgeit, han gikk denne turen 3 ganger i uken og hadde jobbet med dette i en mannsalder. Stor respekt for han og vår kvinnelige bærer. Vi burde skamme oss som lasset på henne en stor sekk med våre varmeklær for siste dagsetappe. Men vi er henne evigtakknemlig!

Egg bæres til basecamp og det gikk mye egg.

Beina var gele og skalv da vi nådde Pendant Hut på base camp 3289 m.o.h. Her fikk vi tildelt hver vår seng på et 8 mannsrom og prøvde å tøye ut musklene og hvile litt før middagen. Det var ikke til å unngå å kjenne høyden, men vi var veldig heldige å slippe unna med de verste klassiske symptomene på høydesyke. Et par paracet og mye vann, så var mye gjort.

Tøy og bøy!

En del av reisepakken vi hadde bestilt inneholdt en ekstra utfordring for oss landekrabber. Vi skulle avslutte nedstigningen fra toppen med en så kalt "via ferratta". Det betyr jern veien på latin og innebar en type klatring og rapelering ned langs fjellveggen med klatreutstyr. Vi fikk grundige instruksjoner i hvordan karabin krokene skulle skiftes forsvarlig og tauet holdes slakt mellom oss. "Hva i all verden" har vi begitt oss ut på tenkte vi når instruksjonen var over.

Full konsentrasjon...hvor var det beina skulle...?

Middagen ble servert på et "hotell" rett nedenfor Pendant Hut. Fantastisk godt med varm mat. Det var et godt utvalg av asiatisk mat og noe vestlig mat. Men det fristet mest med spagetti og kjøttsaus...! Vi fikk med oss en fantastisk solned som dessert!

Litt preget av høyden og hodepine, men maten smakte

Klokka var ikke mer enn 20.00 da lyset ble slukt og vi krøp til køys. Ikke helt normalt for oss å legge seg så tidlig, men kroppen var sliten. Stjernehimmelen utenfor vinduet har aldri vært nærmere og stjernen føltes veldig store der vi lå i køya. En astraliener dysset oss i søvn med sin taktfaste snork, så til slutt sovn vi alle mann. Men det varte ikke så lenge, for kl 02.00 ringte vekkeklokka. Fortumlet og søvnige rullet vi oss ut av soveposen og fikk på oss ullundertøy, fleece og vindtette klær. Frokosten var ikke mye å skryte av, hvitt brød, syltetetøy og peanøttsmør.

Natteravner

Nattetappen var det vi hadde gruet oss mest til på denne turen. Så vi gikk spente ut med hodelykter kl 03.00. Trappene fra gårsdagens etappe fortsatte og vi gikk rolig oppover i svarte natta. Etter hvert som vi nærmet oss toppen ble det brattere og kaldere. Vi gikk veldig sakte og måtte stoppe ofte for å trekke pusten dypt. Da vi hadde gått i nesten 3 timer begynte det så vidt å lysne og vi ante konturene av fjellet rundt oss. Det var en fantastisk opplevelse å endelig se hvor vi hadde gått og jammen var vi glade for at vi ikke hadde sett ned der vi hadde gått opp. Det var bratt!

Trapper og atter trapper

Vi nådde toppen til soloppgang. Soloppgangen var ikke så mye å skryte av for det var lett skyet. Men utsikten og følelsen av å ha nådd toppen kan vi leve lenge på. Vi nøt en kald og sprø Kvikk lunch på toppen før vi trasket nedover.

Da vi hadde gått en times tid var vi kommet til utgangspunktet for via ferrata ruten.

 Det er Sør øst asia høyeste via ferrata. Pulsen var høy og konsentrasjonen stor da vi festet klatre tauet til festene i fjellveggen og hev oss utfor stupet... Nei da, vi hev oss ikke utfor, vi klatrer kontrollert og konsentrert nedover. I løpet av ruta måtte vi over en "monkey bridge" og det var krevende for slitne armer og bein.

Monkey bridge

 Vi følte oss ganske så spreke og tøffe da vi ruslet siste biten bort til Pendant hut med klatre utstyret, de skulle bare sett oss da vi sto på toppen litt mer skjelven i knea;)

Vel fremme på Pendant hut skulle vi få en American breakfast, men den var fryktelig skuffende. Det var hvitt brød, skrukkete pølser, hardkokt egg, peanøttsmør og syltetøy.

Ikke helt fornøyd med den amerikanske frokosten

Men sultne var vi og energi trengte vi til siste etappe ned til Head Quarter. Nedturen skulle vise seg å være den verste etappen på turen. Vi var slitne og knærne begynte å si i fra at de hadde vært med på mer enn de var vant til. Vi støttet oss til fjellstaven vår og kom tilslutt ned.

 Det var en lettelse å komme ned og vite at vi hadde klart det. Utrolig deilig! Beina skalv og svetten rant. Vi nådde toppen og kom ned like hele.

Mye takket være godt teamarbeid oss 4 i mellom. Det er godt med et par støttende ord i motbakken.

Vel nede hentet vi koffertene våre og ble kjørt til Kota Kinabalu og Hyatt Regancy. En velfortjent deilig og varm dusj ventet oss. Vi tok kvelden tidlig og nøt en lang og god natt i store rene senger!
Søndag morgen våknet vi stive og støle. Rullet oss ut av sengen og gruet oss til trapper og alle former for bevegelser  av lår og legger.

Vi klarte det!!

Tusen takk til Camilla og Fredrik som var med på gjøre helgen til en uforglemmelig opplevelse! Vi har ikke tatt skrekken av fjelltur sammen med dere, og er klare for ny tur til neste år! Hvor og når får tiden vise.

Det må også legges til at dagene etter at vi kom hjem fra fjellet var utfordrende. Vi slet med å stå opp av sengen og å gå normalt ned i trapper, men turen var verdt det!