Etter å ha sett et fantastiske fyrverkeri og feiret inngangen av det nye året med Olav, Ida, Gry og Jørn, tok vi turen til Changi flyplassen og satte oss på flyet til Manila.
I Manila ble vi møtt av Lise sin tidligere kollega Aurora og hennes mann Hector. De har bodd i Norge i mange år, men drar så ofte de kan hjem til Filipinene for å være med familien der. De tok oss med ut av kaotiske Manila og til sitt hjemsted Batangas. Langs veien så vi tydelig kontrastene som preger Filipinene. Vel fremme i Batangas spiste vi en deilig middag og fikk smaken på filipinsk mat!
Neste dag hadde vi en rolig formiddag hjemme hos Aurora, pratet om gamle kjente på rikshospitalet og plutselig dukker en av dem opp. Nabohuset viser seg å være huset til en annen tidligere kollega av Lise. Kjekt med kjent folk i alle verdenshjørner!
Aurora og Hector viste oss fantastiske Batangas og det flotte området rundt før de kjørte oss til Filinvest, rett utenfor Manila. Tusen takk for gjestfrihet og hjertevarme!! Vi kommer gjerne tilbake!
Neste post på programmet skulle vise seg å bli fylt av følelser og sterke inntrykk. Vi møtte Caroline fra misjonsalliansen på en cafe og fikk et lite innblikk i deres arbeid på Filipinene, før hun tok oss med ut til et par av prosjektene. Deres innsats og jobb for de fattige i slummen i Manila er beundringsverdig. Vi har støttet deres prosjekt med et fadderbarn i mange år og det var spesielt å få se med egne øyne det vi har fått beskrevet i brev.
Målet til misjonsalliansen er å skape gode lokalsamfunn for fattige barn og ungdommer. De vil støtte familiene og lokalsamfunnet slik at de får sine rettigheter, utvikler sine evner og får oppleve Guds kjærlighet.
Misjonsalliansen har i mange mange år jobbet for og med de som bor i og rundt søppelfjellet utenfor Manila.Søppelfjellet er nå stengt for "boliger" og små boligfelt er derfor oppstått rundt søppelplassen. Vi var med Caroline inn i et par boligfelt og hilste på de som bodde der og fikk høre litt fra deres hverdag. Hva har vi å klage på og hvorfor setter ikke vi mer pris på det vi har, var tankene vi satt igjen med når vi gikk rundt. Husene var bygd av gamle planker og papp som var funnet på søpla. De fleste som bodde der livnærte seg av søppel. De gikk ut tidlig om morgenen og plukket f.eks plastikk som de solgte videre til foredlere av plastikk. Ukeslønna lå på rundt 20 Nok og det skulle holde til en familie på 5-10 personer. Barna kunne gå på offentlig skole, men skolemateriale og uniform ble ofte for dyrt for mange av familiene. I Manila støtter Misjonsalliansen over 4000 barn og ungdommer ved forskjellige skoler slik at de kan få seg en utdannelse. Barna blir fulgt opp av Misjonsalliansens ansatte, lokale kirker og frivillige og får skolestøtte og støtteundervisning. Dette har bidratt til at flere barn kan lese og skrive, noe som gir barna en sjanse som foreldrene aldri har hatt.
Tross alle elendigheten og fattigdommen ble vi møtt av øyne med livslyst og glede. Barna lekte utenfor husene mens moren ryddet deres 16 kvadrat meter store hus. Rent og ryddig var det inne, mens utenfor fløt søppel og kloak bak husene. Et par av husene hadde strøm som de hadde tjuvkoblet fra en strømledning i nærheten.
Sterke møter med sterke mennesker. Det er umulig å møte slike flotte mennesker uten å bli berørt. Vi har fått en økt respekt og beundring for arbeidet misjonsalliansen gjør i Manila og en sterk påminnelse om å sette pris på at vi er så heldig å være født i Norge.
Neste dag tok vi flyet videre til øya Bohol, et par timer sør for Manila.Landet i byen Tabilaran. Der ble vi hentet av en minibuss og tok vi inn på et koselig boutique hotell som het Amarela ca 30 min fra flyplassen. Nydelig lite hotell, med sjel!
Olav, Ida, Jørn og Gry kom til Amarela sent samme kveld, etter litt uvær på sjøen og venting i Sebu. Vi hadde da utforsket deler av øya ved å gå fra hotellet til nærmeste restauranten som lå ca 1,5t unna til fots. Artig å rusle rundt blant lokal befolkningen og kjenne på den rolige stemningen som råder på øya.
Dagen etter satte vi oss i en minibuss tidlig på morgenen med kurs nord på øya for å se etter tarsier. En liten dyreart som likner aper, men er i tarsier familien....for de som vet forskjellen:)
Himmelen åpnet seg i det vi kom inn i skogen der disse søte små tarsierene gjemte seg, men vi trosset regnet og fikk sett et par. Turen gikk så videre til chokolate hill. Det er jordhauger som er dannet for lang lang tid tilbake og står som sjokolade topper opp i landskapet. Vi fikk ikke sjokolade synet, for toppene var grønne, men utsikten og natur fenomenet var flott og veldig annerledes.
På vei tilbake til hotellet stoppet vi for å se på sommerfugler. Ikke like fascinerende for alle i reisefølget:)
De neste dagene ladet vi batteriene i solen før hjemreisen tilbake til Singapore.
Supert reisefølge, takk for en kjekk tur Olav, Ida, Jørn og Gry!
